Å tro at mer utbygging automatisk gir lavere priser, er et naivt glansbilde i strid med praktiske erfaringer.
Tekst av John Fiskvik, styreleder i Motvind Norge. Opprinnelig på trykk i Nationen.
Vindkraftbransjen og deres lobbyister fremstiller vindkraftutbygging som en udelt positiv sak for klima, økonomi og lokalsamfunn. Dessverre er argumentasjonene ofte preget av selektiv bruk av fakta, villedende sammenligninger og utelatelser av kritiske og negative konsekvenser.
Å hevde at kommunene har full vetorett og dermed full kontroll over vindkraftutbygging er en grov forenkling. Kommuner utsettes for et enormt press fra utbyggere og myndigheter, med både lokkemidler og økonomiske insentiver som fordreier beslutningsprosessen.
Vi opplever nå at både energiminister Aasland, KS, NHO og Fornybar Norge ønsker at kommunene skal pålegges å si «ja» til vindkraftutredninger. Parallelt med dette svekker man kommuneøkonomien i et land som formelig renner over av penger. Dette svekker selvfølgelig den lokale selvråderetten.
Ofte brukes eksempler på at vindkraft skaper vekst og utvikling, mens man unnlater å nevne de mange negative sidene. Store verdier forsvinner ut av lokalsamfunnene, mens konsesjonshaverne – i mange tilfeller ofte utenlandske selskaper og fond – stikker av med hovedgevinsten.
I flere tilfeller har dessuten lokale inntekter fra vindkraft blitt langt lavere enn lovet. Antall faste arbeidsplasser etter at vindkraftverkene er satt i drift er dessuten meget begrenset. Fornybar Norges egen ringvirkningsanalyse viser at antall ansatte er i underkant tre pr. vindkraftanlegg.
Kommunenes midlertidige inntekter fra eiendomsskatt og produksjonsavgift er en meget kortsiktig gevinst som slett ikke veier opp for de langsiktige tapene – ikke minst for bolyst, sviktende tilflytting og verditap på nærliggende eiendommer.
Naturødeleggelsene og miljøkonsekvensene er tilnærmet permanente, mens turbinene kun har en levetid på 15–25 år.
Det hevdes fra enkelte hold at vindkraftanlegg kun legger beslag på 0,2 prosent av Norges areal og at naturinngrepene er minimale. Dette er et grovt misvisende argument.
Den reelle konsekvensen er ikke bare arealet som fysisk brukes, men fragmenteringen av naturområder, tap av viktige leveområder for truede arter og irreversible ødeleggelser av urørt natur. Influensområdene – ikke minst for støy, lysforurensning og annen potensiell forurensning – er vesentlig større enn selve planområdet.
Infrastruktur ødelegger sammenhengende økosystemer og har store negative konsekvenser for både flora og fauna. Dette er dokumentert i flere rapporter fra både NINA og Miljødirektoratet.
I tillegg er det en myte at vindkraft er en «grønn» energikilde uten store utslipp. Produksjon, transport og installasjon av vindturbiner krever store mengder betong, stål, sjeldne jordarter og metaller – ofte utvunnet under miljøskadelige forhold – og ofte i andre verdensdeler.
I tillegg må vindturbinene skiftes ut etter 15-25 år, sannsynligvis før, med tilhørende avfallsproblematikk. Det finnes ingen livsløpsanalyse for vindkraftanleggenes klimautslipp.
Vindkraft reduserer ikke strømprisen, men øker strømkostnadene, da den norske kraften prises etter europeiske markedsmekanismer. Norske forbrukere har derfor opplevd økte strømkostnader til tross for økt vindkraftproduksjon.
Strømkostnadene for forbrukerne påvirkes langt mer av kraftpolitikken enn av hvor mye vindkraft som bygges ut. Å tro at mer utbygging automatisk gir lavere priser, er både naivt og i strid med praktiske erfaringer.
Vindkraft driver de samlede strømkostnadene oppover. I Norge er systemkostnadene knyttet til innregulering av ustabil kraft (som vindkraft) seksdoblet siden 2021. Fordi anleggene ligger spredt må det samtidig bygges mer strømnett som driver nettleia ytterligere oppover. Og husholdninger, kommuner og næringsliv må betale – dyrt.
Vindkraft er ikke løsningen og det er nytteløst å forsøke å pynte på realitetene rundt vindkraft. Man kan ikke ignorere de demokratiske utfordringene, de økonomiske realitetene, konsekvensene for lokalsamfunn og de alvorlige naturinngrepene som følger med utbyggingen.
Vindkraft i Norge er slett ikke en lokalt forankret vekstnæring, men snarere en industri som privatiserer inntekter og sosialiserer kostnadene på bekostning av norsk natur, lokalsamfunn og biologisk mangfold.
Det er på tide at man slutter å kjøpe disse «glansbildeversjonene» av vindkraftutbygging: Dyrekjøpte erfaringer bekrefter at dette er en energiform som gjør vesentlig mer skade enn nytte for både samfunnsøkonomi, natur og lokalsamfunn. Nok er for lengst nok!
